Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Cindy - en venn for livet
Jeg er faktisk litt usikker på når jeg møtte Cindy første gang...det var enten i 1993 eller i 1994. Samme kan det være, for det jeg virkelig husker, er at jeg var livredd henne.
Jeg hadde som liten blitt bitt over ansiktet av en Schæfer som tilhørte naboen vår, så da vår nye nabo Olaf også hadde en slik "fæl" hund bestemte jeg meg for å holde meg unna.
Cindy sto ofte løs utenfor huset til Olaf, og DU som hun bjeffet hver gang noen gikk forbi.. Og man kunne jo bare drømme om å gå inn på eiendommen deres. Det tror jeg ikke det var mange som turte.
Jeg hadde som liten blitt bitt over ansiktet av en Schæfer som tilhørte naboen vår, så da vår nye nabo Olaf også hadde en slik "fæl" hund bestemte jeg meg for å holde meg unna.
Cindy sto ofte løs utenfor huset til Olaf, og DU som hun bjeffet hver gang noen gikk forbi.. Og man kunne jo bare drømme om å gå inn på eiendommen deres. Det tror jeg ikke det var mange som turte.
Jeg var ivrig turgåer da jeg var yngre, og lånte ofte hundene til venner, kjente og naboer. Jeg kan huske Bamsi, Caro, Miro, Tass, Tott var noen av de som jeg drasset med meg rundt i skog og mark.
Derfor var det kanskje ikke så rart at Olaf en dag stoppet meg da jeg skulle snike meg forbi huset hans, og spurte om ikke jeg kunne gå litt tur med hans hund også av og til? Jeg, som på den tiden ikke kunne si nei hvis noen ba meg om en tjeneste, sa nølende ja.. Vi avtalte tid for første tur, og jeg tuslet hjemover mens jeg funderte på hva i all verden jeg hadde rotet meg opp i nå...
Jeg var jo så redd for Schæferhunder at jeg ble skjelven i kroppen bare jeg så bilde av en - hvordan skulle dette gå tro?
Derfor var det kanskje ikke så rart at Olaf en dag stoppet meg da jeg skulle snike meg forbi huset hans, og spurte om ikke jeg kunne gå litt tur med hans hund også av og til? Jeg, som på den tiden ikke kunne si nei hvis noen ba meg om en tjeneste, sa nølende ja.. Vi avtalte tid for første tur, og jeg tuslet hjemover mens jeg funderte på hva i all verden jeg hadde rotet meg opp i nå...
Jeg var jo så redd for Schæferhunder at jeg ble skjelven i kroppen bare jeg så bilde av en - hvordan skulle dette gå tro?
Så kom dagen jeg hadde gruet meg til...
Jeg slepte meg avgårde mot Olafs hus, og gjett hvem som "ventet på meg" i innkjørselen? Det var selvsagt Cindy - og hun hadde IKKE tenkt å slippe meg i nærheten av huset. Hun satt og bjeffet for full hals, så jeg ble helt svett. Likevel prøvde jeg å snakke pent til henne, og gå forbi henne - jeg måtte jo få ringt på for å si ifra at jeg var der...
Da bare rygget hun, og bjeffet enda kraftigere. Det var som om hun gav meg en advarsel: "Du kan jo bare prøve!"
Til slutt kom heldigvis Olaf ut på trappa, og da gav hun seg. Olaf hadde med seg båndet hennes, og så klart ble hun glad for å få gå tur! Olaf viste meg hvordan jeg skulle gå med henne, og at hun SKULLE gå ved foten. Dette var noe hun visste, så hvis hun ikke gjorde det, skulle jeg bare gi et lite rykk i båndet og si "på plass". Jeg sa bare ja og amen jeg, og håpet at jeg skulle komme fra denne turen i god behold.
Så gikk vi da...jeg helt skjelven - og Cindy glad og lykkelig for å få gå tur. Følelesen jeg hadde mens vi trasket avgårde kan nesten ikke beskrives hvis man aldri har vært redd hund selv. Jeg så for meg at Cindy i hvert øyeblikk nå kom til å snu seg rundt og hoppe opp for å bite meg over ansiktet! Og å rykke i båndet kunne ikke falle meg inn. Det hadde jeg ALDRI turt, uansett om Cindy hadde dratt meg avgårde. Jeg trodde jo hun var dødsens farlig!
Da vi kom tilbake etter turen overleverte jeg henne til Olaf, og var egentlig veldig klar for å skynde meg hjem, men ble sittende på trappa og snakke med Olaf. Cindy rotet litt løs rundt i hagen, og kom så opp på trappa til oss. Jeg kjenner enda følelsen jeg fikk da - jeg ble stiv som en stokk: "Nå angriper hun", tenkte jeg.
Men hva gjorde hun? Hun sto bak meg, og dyttet meg under armen, slik at hun tilslutt ble sittende tett inntil meg - i armkroken min liksom. Og det er ordene til Olaf som har laget tittelen på denne siden. Han sa:
"Ja se - nå har du fått deg en venn for livet"
Jeg slepte meg avgårde mot Olafs hus, og gjett hvem som "ventet på meg" i innkjørselen? Det var selvsagt Cindy - og hun hadde IKKE tenkt å slippe meg i nærheten av huset. Hun satt og bjeffet for full hals, så jeg ble helt svett. Likevel prøvde jeg å snakke pent til henne, og gå forbi henne - jeg måtte jo få ringt på for å si ifra at jeg var der...
Da bare rygget hun, og bjeffet enda kraftigere. Det var som om hun gav meg en advarsel: "Du kan jo bare prøve!"
Til slutt kom heldigvis Olaf ut på trappa, og da gav hun seg. Olaf hadde med seg båndet hennes, og så klart ble hun glad for å få gå tur! Olaf viste meg hvordan jeg skulle gå med henne, og at hun SKULLE gå ved foten. Dette var noe hun visste, så hvis hun ikke gjorde det, skulle jeg bare gi et lite rykk i båndet og si "på plass". Jeg sa bare ja og amen jeg, og håpet at jeg skulle komme fra denne turen i god behold.
Så gikk vi da...jeg helt skjelven - og Cindy glad og lykkelig for å få gå tur. Følelesen jeg hadde mens vi trasket avgårde kan nesten ikke beskrives hvis man aldri har vært redd hund selv. Jeg så for meg at Cindy i hvert øyeblikk nå kom til å snu seg rundt og hoppe opp for å bite meg over ansiktet! Og å rykke i båndet kunne ikke falle meg inn. Det hadde jeg ALDRI turt, uansett om Cindy hadde dratt meg avgårde. Jeg trodde jo hun var dødsens farlig!
Da vi kom tilbake etter turen overleverte jeg henne til Olaf, og var egentlig veldig klar for å skynde meg hjem, men ble sittende på trappa og snakke med Olaf. Cindy rotet litt løs rundt i hagen, og kom så opp på trappa til oss. Jeg kjenner enda følelsen jeg fikk da - jeg ble stiv som en stokk: "Nå angriper hun", tenkte jeg.
Men hva gjorde hun? Hun sto bak meg, og dyttet meg under armen, slik at hun tilslutt ble sittende tett inntil meg - i armkroken min liksom. Og det er ordene til Olaf som har laget tittelen på denne siden. Han sa:
"Ja se - nå har du fått deg en venn for livet"
Cindy ble min aller beste venn, og jeg savner henne fremdeles mye. Hun hadde HD, og måtte avlives da hun var 9 år. På den tiden var jeg i England på utveksling, og da jeg dro håpet jeg nok at Cindy fremdeles ville være der når jeg kom hjem igjen.
Men det var tydelig at Olaf og foreldrene mine visste at hun kom til å være borte, for jeg fikk "låne" henne i to dager før jeg dro - hun fikk bo inne hos oss, hun lå i sengen min på natten og vi storkoste oss. Alt dette til tross for at pappa var allergisk, og vi ikke kunne ha en hund i huset uten at han ble dårlig.
Jeg har skrevet et slags dikt eller minneord om Cindy, da det vil ta altfor lang tid å ramse opp alt vi har opplevd sammen her på denne siden.
Det jeg kan si er at et hundeliv er altfor kort, og frasen "en venn for livet" fikk en helt ny betydning da Cindy plutselig var borte.
Men det var tydelig at Olaf og foreldrene mine visste at hun kom til å være borte, for jeg fikk "låne" henne i to dager før jeg dro - hun fikk bo inne hos oss, hun lå i sengen min på natten og vi storkoste oss. Alt dette til tross for at pappa var allergisk, og vi ikke kunne ha en hund i huset uten at han ble dårlig.
Jeg har skrevet et slags dikt eller minneord om Cindy, da det vil ta altfor lang tid å ramse opp alt vi har opplevd sammen her på denne siden.
Det jeg kan si er at et hundeliv er altfor kort, og frasen "en venn for livet" fikk en helt ny betydning da Cindy plutselig var borte.
TIL MINNE OM CINDY
Bedre venn kan ingen tenke seg
Større godhet er ikke mulig
Med din varme og sjarm vant du mitt hjerte
Vi skulle være venner for livet
Du jaktet på snøballer og lekte vilt
Men kom det andre forbi
Passet du på meg som en mor
Med deg var jeg aldri alene
Vi snakket samme språk du og jeg
Du lyttet til meg når jeg var nedfor
Og slikket meg på nesen
”Ikke gråt” sa du – det ordner seg
Sommeren med late dager
Vi slappet av i hagen
Husker at jeg brukte deg som pute
Og vi lekesloss i gresset
Trofast gikk du ved min side
I sol og regn som storm
Vi fikk våre turer sammen
Vi lekte og hadde det gøy
Det skulle dessverre ikke vare
Du var syk, det visste vi
HD plaget deg
Etterhvert ble det altfor mye
Du spydde da du gikk opp trappen
Du pep når du la deg ned
Og hylte når du skulle reise deg igjen
Og vi var bare tilskuere
Tilslutt måtte dyrlegen si stopp
Du hadde best av å få slippe
Jeg dro på utenlandsreise
Skulle være borte et år
Jeg visste du hadde mye vondt
Og vi visste det var farvel
Men innerst inne levde håpet
Om å se deg igjen til neste vår
Julen samme året
Fikk jeg beskjed om at du var borte
”Cindy klarte ikke mer
- vi måtte la henne gå”
Jeg klarte ikke snakke
Klarte ikke å se
At min venn for livet
Kunne bli borte så plutselig
Nå er det gått mange år
Og jeg savner deg fremdeles
Jeg tenker på deg hver dag
Og minnes det du gav meg
Kjære Cindy, takk for alt
Sov godt uten smerter
Løp etter snøballer i himmelen
Og kikk ned på meg ,og se
At du gav meg tro på livet og meg selv
Tro på at ”det ordner seg” etterhvert
Og selv om årene går
Vil du alltid være min venn for livet
Hvil i fred min kjære Cindy
Bedre venn kan ingen tenke seg
Større godhet er ikke mulig
Med din varme og sjarm vant du mitt hjerte
Vi skulle være venner for livet
Du jaktet på snøballer og lekte vilt
Men kom det andre forbi
Passet du på meg som en mor
Med deg var jeg aldri alene
Vi snakket samme språk du og jeg
Du lyttet til meg når jeg var nedfor
Og slikket meg på nesen
”Ikke gråt” sa du – det ordner seg
Sommeren med late dager
Vi slappet av i hagen
Husker at jeg brukte deg som pute
Og vi lekesloss i gresset
Trofast gikk du ved min side
I sol og regn som storm
Vi fikk våre turer sammen
Vi lekte og hadde det gøy
Det skulle dessverre ikke vare
Du var syk, det visste vi
HD plaget deg
Etterhvert ble det altfor mye
Du spydde da du gikk opp trappen
Du pep når du la deg ned
Og hylte når du skulle reise deg igjen
Og vi var bare tilskuere
Tilslutt måtte dyrlegen si stopp
Du hadde best av å få slippe
Jeg dro på utenlandsreise
Skulle være borte et år
Jeg visste du hadde mye vondt
Og vi visste det var farvel
Men innerst inne levde håpet
Om å se deg igjen til neste vår
Julen samme året
Fikk jeg beskjed om at du var borte
”Cindy klarte ikke mer
- vi måtte la henne gå”
Jeg klarte ikke snakke
Klarte ikke å se
At min venn for livet
Kunne bli borte så plutselig
Nå er det gått mange år
Og jeg savner deg fremdeles
Jeg tenker på deg hver dag
Og minnes det du gav meg
Kjære Cindy, takk for alt
Sov godt uten smerter
Løp etter snøballer i himmelen
Og kikk ned på meg ,og se
At du gav meg tro på livet og meg selv
Tro på at ”det ordner seg” etterhvert
Og selv om årene går
Vil du alltid være min venn for livet
Hvil i fred min kjære Cindy
